Jenta som ble igjen

Av Mathias Hovin og Ronnie MAG Larsen

For tyve år siden ble det født en jente i byen Medellin. Den Colombianske byen er mest kjent for Pablo Escobar og kokain, og på 80-tallet fikk den ryktet; verdens farligste by. Selv i 1998 hadde ikke nyfødte jenter trygge omgivelser og hun ble etterlatt av moren på sykehuset. I de tre neste årene bodde hun hos en fosterfamilie helt til en fremmed dame, en mann og en syv år gammel jente banket på døren. Hun hadde aldri sett dem før, men dette ble hennes nye mor og far, hun hadde til og med fått en storesøster. Neste stopp, Norge.

Årene gikk. Hun likte å sykle, hoppe på trampoline, løpe rundt, og da vinteren kom lekte hun i snøen, akte og stod på ski. Hun var en glad jente, ikke redd for noen ting. Fikk til og med sin første venn som hun lekte sammen med i gata, og de besøkte hverandre etter skolen, slik gode venner gjør.

Men så kom fjerde klasse og noen gutter synes det var  ”morsomt” at hun hadde en annen hudfarge, og de plaget henne ved hver anledning. Storesøsteren hadde begynt på ungdomsskolen så hun hadde ingen som passet på. Friminuttene handlet om å gjemme seg for å gråte, hun ble mer og mer redd for å gå på skolen, og selv om foreldrene ga beskjed til ledelsen skjedde ingenting. Den lille jenta ble ungdom, mens hun var et mobbeoffer. Gnisten sluknet i frykt for å svare feil i timene og fra å være aktiv og sprudlende ble hun forsiktig og nervøs.

Etter en utredning fikk hun diagnosen lese og skrivevansker, men hun anså seg bare som dum. Og guttene hjalp til ved å le av henne da hun svarte feil. Jeg er dum, jeg er dum, jeg er dum, var alt hun tenkte. Det beste var bare å bli helt stille, ikke si noe, bare prøve å forsvinne, helt til noen minnet henne på hudfargen og ba henne dra dit hun kom fra. Da var hun både dum, og stygg. Hun fikk kjeft for ting andre gjorde og læreren sa at hun måtte slutte å skylde på medelever. Nå var hun redd elevene og læreren.

I overgangen fra sjette til sjuende skjedde det noe. Jentene likte å kle seg opp med kjoler, neglelakk, sette opp håret og pynte seg. Hun tenkte at folk er jo forskjellige og tok på seg en hettegenser, og gutteklærne var generelt sett mye kulere. For ikke å snakke om håret, da var det kort på sidene og hanekam som gjaldt. Men hun fikk klar beskjed om at jenter går ikke i gutteklær. Så hun lærte seg å flette håret og sette det opp i en hestehale. Og så begynte hun på Cheerdance, men knærne klarte ikke belastningen.

Så kom ungdomsskolen. Nye lærere, nye elever og det var tid for å få karakterer. Noen av lærerne kjente storesøsteren fra før, men hun var redd de samme mobberne, og nå var de enda flere. Hun gråt seg i søvn hver kveld og fryktet at foreldrene skulle høre at hun hikstet. Hun ville bytte skole, men det ble aldri noe av. I niende og tiende fikk hun nye kontaktlærere og måtte fortelle dem hele livshistorien og vanskelighetene på nytt, hun ble litt tryggere på dem etterhvert. Og så døde bestemoren. Jenta fikk da en hemmelighet som ingen måtte vite om; selvskading. Hun ville heller ikke leve lenger. Hun ville bare dø!

I niende var hun hjemme og en dag oppdaget hun en danser på YouTube. Han danset Hiphop og i sitt eget tempo lærte hun dansene hans. Fikk hun vondt i knærne stoppet hun bare og rett etter skolen dro hun hjem og danset seg bort i sin egen verden med propper i ørene og musikken på fullt. Hun følte seg trygg. Begynte å smile og le av og til fordi dansen ga henne en god følelse, hun mestret det og hun ville bli danser. Hun ville bare være hjemme og danse, men hun holdt ut ungdomsskolen.

Så kom videregående og de fleste mobberne begynte på en annen skole. Dette kommer til å gå bra, tenkte hun. Men hun ble den i klassen som alltid var urolig, fulgte sjelden med og snakket mye. Hun var uromomentet og visste ikke hvorfor. Det hadde bare blitt slik, og hun var vant med tilsnakk. Så fikk hun en venn. Det var ei hun kunne stole på. Helt siden sjetteklasse hadde hun tenkt mye, hver sommerferie, ja i alle ferier, hadde hun tenkt på at hun ville bli gutt. Hun sa det til venninnen, og hun godtok det. De andre i gjengen hennes fikk også vite det, og alle synes det var greit. Hun ble så glad.

Så startet hun på danseskole på fritiden, danset Hiphop, og følte seg trygg. Noen sa hun var flink, mente at hun burde bli danselærer. Danselærer! Hun ble varm i hele kroppen. Kjente komplementet spre seg i blodet. En følelse hun aldri hadde kjent før.

Så var det tid for siste året på videregående. Hun skulle aldri mer gå på skole etter dette ALDRI! Bestemte seg for å bli rolig, slutte å tulle, ja faktisk følge med, men det var sjelden lett. En dag ble hun sendt på kontoret til engelsklæreren og forventet kjeft for noe hun enten hadde gjort eller ikke gjort. Men læreren var rolig, sa at hun skjønte hvorfor hun var som hun var, og de pratet lenge før hun gikk tilbake til timen. Endelig, på tampen av all skolegangen fant hun en å prate med. Hun ble sett. Den kvelden gråt hun seg også i søvn, men det var av glede.

Men disse tankene om å bli gutt kvernet hele tiden og hun gikk til helsesøsteren for å finne en vei videre. Helsesøsteren lyttet og sa at hun måtte fortelle det til foreldrene. Hun nektet, men ble enig om at en av foreldrene kunne bli med til helsestasjonen. Moren lurte veldig på hvorfor hun absolutt ville ha henne med, men jenten turte ikke si noe. Hun skrev en lapp til mor og far. Skrev ned alle tankene og hvorfor hun ville bli en gutt. Så la hun lappen på stuebordet. Hun satt på rommet sitt og ventet. Spent. Så ringte telefonen, moren ba henne komme opp i stuen. De pratet en stund og moren ville gjerne bli med og støtte henne hos helsesøster. Hun var lettet, det føltes så godt å få ut hemmeligheten etter så mange år. Hun kunne nesten ikke tro det. Hun var sikker på at de skulle bli sinte.

Skolegangen var straks ferdig for alltid, og foreldrene visste om den store hemmeligheten.

 

Så begynte hun som lærling i den barnehagen hun en gang hadde gått i selv. Hun gruet seg fordi hun skulle møte nye folk. Var redd for at ingen kom til å like henne, men det gikk bra, selv om hun egentlig bare ville danse. Så fikk hun vite at hun hadde kommet inn på Hiphoplinja ved Follo Folkehøgskole. Hun hoppet og gråt av glede. Et skoleår med det hun likte aller best. Sommeren kom og fra å glede seg vilt vendte de mørke tankene tilbake. Folkehøgskole var ikke bare å møte opp til timen for så å dra hjem igjen. Hun bodde 90 minutter fra skolen, så det gikk ikke. Nå skulle hun bo på internat, dele rom med en annen elev og være sammen med og se alle elevene hver dag i et helt år. Hun ble redd for å bli mobbet, redd for å få kjeft, hun ble redd for at ingen kom til å like henne. Hun ville ikke begynne. Jeg tør ikke, er ikke modig nok, tenkte hun.

Jenta og moren pakket bilen full og kjørte mot Vestby. Hun bare gruet seg, selv om hadde fått kontakt med noen fra klassen på Facebook, Snapchat og Instagram. Noen viste henne hvor hun skulle bo, hun hilste på romvenninnen, pakket ut, spiste litt og så var det tid for å møte Hiphopklassen. I klasserommet fikk de en bag, en bok, en drikkeflaske og timeplanen. Så skrudde de på musikk og danset som gærne apekatter. Etter timen følte hun seg trygg, alle virket trygge. De hadde det veldig fint.

Så måtte mammaen reise, nå var hun snart alene sammen med 95 elever. Hun ga moren en siste klem og så bilen kjøre bort. Hun gråt og noen fra klassen kom trøstende til. Neste dag var hun en av de som tøyset og tullet og klassen ble sammensveiset. Hun følte seg trygg på lærerne og elevene, og for første gang kunne hun lage liv og røre og alle digget det. Endelig kunne hun være den hun vil være, seg selv.

I skrivende stund er hun fremdeles elev ved Follo Folkehøgskole. Men hun er ikke redd, selv om det er et nytt skolemiljø. Hun har også turt å si til klassen og lærerne at hun skal bli gutt. Til og med romvenninnen tok det fint. ALLE har tatt det helt fint. Ting faller på plass. Nå er den lille jenten som ble født i verdens farligste by en naturlig del av folkehøgskolemiljøet og alle kaller henne for han og nå heter han Mathias. Da Mathias skulle klippe seg i høst ble læreren og noen elever med og mange er spente på forandringen som kommer.

Mathias gruet seg til å fortelle hemmeligheten til foreldrene sine, han gruet seg for hva venninnen skulle si, hva klassen skulle mene, læreren, ja hele skolen var han redd for. Men nå har han sagt det, og det føles helt rett. Frykten er borte. Og nå vet du det og.