Reiseskildring fra Band i New York

Bandlinjas studietur til New York ga oss mange inntrykk og, ikke minst, støle bein. Det ble lange dager med mye farting.

Ankomst flyplass NYC

Med selvvalgte filmer på skjermen, en cola i hånda og et teppe over skuldrene suste vi på åtte timer over Atlanteren i over 900 km/t omtrent ei mil opp i lufta, med ca minus 50 grader celcius ute.  Behagelig reisemåte får’n si.

Fra flyplassen Newark var ikke veien lang inn til Manhatten, der vi skulle bo. Med bosted 100 m fra Central Park hadde vi et perfekt utgangssted for å nå hele byen med Metro’n og for å benytte parken i mellom noen av øktene.

Klare for opplevelser i New York

Vi møtte folkemylderet på Times Square og smakte på burger’n allerede første kvelden.

Viktig var det også å komme i gang med å bruke Metro’n. Den ble vår store hjelper under oppholdet.

Søndag formiddag ruslet vi, sammen med mange andre, gjennom Central Park, forbi Zoo og nedover 5th Avenue med bl.a. Apple Store og Trumph Tower. Metro’n brakte oss raskt ned til 9/11 Memorial Park og World Trade Center der arkitekturen imponerte oss og ga et sterkt uttrykk for tragedien i 2001, der 3000 mennesker omkom.

Videre tilbrakte vi gode timer på American Museum of Natural History. Et fantastisk spennende museum med et vidt spekter av utstillinger av levd liv i alle former og i forskjellige kulturer. Et glimt av vår 13 milliarderår-gamle historie fra universet med kosmos, stjerne og planeter fikk vi også.

MoMA (Museum of Modern Art) fikk oss til å undre oss over hvor sterke og rare uttrykk vi kan finne i moderne kunst, og til å stille spørsmålet ”hva er kunst?”  Mange av de store mesterne fra 1800- og 1900-tallet så vi også: Claude Monet, Vincent van Gogh, Henri Matisse, Pablo Picasso osv. Munch-bildene, som vi vet museet har, var derimot ikke framme i galleriet.

Shopping

Det er lett å bli dratt inn i ’kjøpe-sirkuset’ i New York. Her kan du kjøpe alt mulig i alle kategorier. Det er morsomt å dra rundt og oppleve folkelivet og butikkene i Soho, Little Italy, Chinatown og en ganske annen atmosfære i Brooklyn. – Musikkbutikker stod selvfølgelig på planen. Hovedsakelig var det Sam Ash og Guitar Center ved Times Square vi brukte mye tid i. En del effektpedaler, én Telecaster og én blokkfløyte (!) var noe av fangsten der.

Konsertene

Men det var musikken som var hovedgrunnen til at vi reiste på studietur til New York. Det faglige utbyttet her var veldig bra med en god variasjon i musikalsk sjanger.

På jazzklubben Village Vanguard har mange av de aller største jazzmusikerne spilt. Mange legendariske plateinnspillinger er gjort der,  -spesielt på 60- og 70-tallet, med bl.a. Miles Davies, Sonny Rollins, John Coltrane og Bill Evans. Da vi besøkte klubben spilte Renee Rosnes Quartet med piano, bass, trommer (Lenny White fra Chick Corea’s Return To Forever!) og saksofonisten Melissa Aldana.

En annen kveld hørte vi The Lawrence Arms, – et punkrock band fra Chicago som etter hvert fikk opp temperaturen på publikum.  Det viste publikum bl.a. med heftig diving. De mest ihuga punkerne på Bandlinja var energisk tilstede tett ved scenen. Ellers likte vi salen på Gramercy Theater med både romslig gulv i tillegg til sitteplasser i amfi og veldig bra lysutstyr. Oppvarmere på denne konserten var Sincere Engineer (akkgit og sang) som jobbet iherdig og Red City Radio som vi kanskje husker best fordi den ene gitaristen strevde i store deler av første låt med å få lyd på amp’en sin.

To kvelder var vi i Brooklyn og hørte musikk. På Knitting Factory opplevde vi ukas snodigste konsert. Første band het Purple Pam & the Flesh Eaters (!) Vokalisten Purple Pam var ei dame med bein i nesa som ga oss skikkelig bakoversveis. For en energi og tilstedeværelse! Og sangteknikk og personlighet!  Hun hadde nok fortjent et bedre band.  De strevde med å få lyd i både bass og gitar….. 

Det andre bandet var glamrockbandet Wicked med musikk og konsept mye likt Kiss, med platåsko, lyst farga hår og kostymer. Et skikkelig showband med høy energi og utrolig bra trommis. Morsomt!

Hovedbandet Punky Meadows and Frank Dimino of Angel var en gjenforening av to medlemmer av rockebandet Angel fra midten av 70-tallet, selv om mye av repertoaret var fra det par år gamle albumet til Punky Meadows. Den catchy låten Lost and lonely var karakteristisk for stilen. Lead-gitarist Punky Meadows var oppstæsja som ei dukke og elsket tydeligvis publikums beundrende blikk. Det sies at han var en betydelig gitarist. Vokalisten Frank Dimino hadde en overraskende bra stemme i behold, men det ble litt for corny slik han stod og briefet mellom låtene. Publikum var tydeligvis trofaste fans. Vi likte best tributen til David Bowie, – All the young dudes.

Den andre kvelden i Brooklyn ble et musikalsk høydepunkt på turen, på tross av at Noise rock tydeligvis var sjangeren denne kvelden. Men definitivt ikke pga av de to oppvarmingsbandene.  Conduit maktet å provosere med sine monotone og ekstremt noisy låter. Surfbort spilte tight med kjappe overganger og var mer punkete. Vokalisten hadde et rusa preg, men var likevel veldig på plass. Hun lot seg ikke forstyrre av at den luftige sølvkjolen med solid splitt midt på bare såvidt hang på noen av kroppsdelene.  Singelen deres Les be in love er nok det nærmeste de noen gang kommer begrepet en hit.

Det var definitivt bandet A place to bury strangers som ga oss høydepunktet. Bandet slapp på denne kvelden sitt nye album Pinned med 12 låter. Her var det ikke noe dilldall med publikum. Ikke no snakking mellom låtene. Her var det tre musikere (git/vok – bass/vok – trm/vok) som var så fokusert på det de gjorde at vi ble med inn i dragsuget.  Kaskader av lyd hele tida, ekstremt høyt, gitaren brukt mye til å skape lydtepper/lydeffekter, bassen med tydelige og gjentagne basslinjer og veldig driv på trommene. Tette overganger mellom låtene. En fantastisk god trommis, Lia Simone Braswell som har vært med i bandet bare det siste året, bidro sterkt til at lydbildet var interessant. Og ikke minst fordi hennes stemme sammen med Oliver Ackermanns stemme låt usedvanlig bra. På tross av mye og høy lyd hele veien satt likevel vokalen veldig godt i lydbildet.

Dette var en konsert som var utrolig bra fordi dette var en totalopplevelse av de helt sjeldne. Musikk, lyd, lys og effekter var støpt sammen til ett helhetlig uttrykk fra begynnelse til slutt.

Bandet gjorde to dramaturgiske grep underveis som skapte ny nysgjerrighet hos publikum. Det ene var da Braswell, uten de andre to, akkompagnerte seg selv på en liten bordharpe mens hun sang med sin lyriske stemme. Vakkert og litt rart. Det andre grepet da de mot slutten av konserten gikk av scenen. Bassisten, Dion Lunadon, gikk derimot ned midt i salen med bassen og en liten bass-amp, og sto der ganske lenge og spilte med et innspilt komp. Full forvirring i salen. Hva skjer?
Og deretter fyrte hele bandet av de siste låtene. En forrykende konsert. Utrolig godt presentert. Fantastisk jobb av lydmann og lysmann. For et band!

Mat og hyggelig reisefølge

Den musikalske menyen var altså svært variert. Det var også matmenyen. I New York finner du hva det skal være av spennende og god mat.  Det gjorde det ekstra hyggelig å spise sammen. 

Det viktigste for en god turopplevelse er likevel gjengen du reiser sammen med. Den kunne ikke blitt bedre!