-Vi e forskjellig, vi e lik!

En hyllest til folkehøgskolen.

Mitt beste minne fra Follo folkehøgskole er ikke i en-tall, men i 15-tall. 15 som i 15 unge damer fra Molde, Haugesund, Måsøy, Lundamo, Bergen, Nøtterøy, Oslo, Våle, Bærum, Nordreisa, Andørja, Sandnes, Steinkjer, Mosterøy og Tanzania.  Alle kom med hver sin stemme, og alle kom for å synge. Jeg kan love deg at vi sang! Vi sang på scenen, for barn, på kjøpesenter, i kirken, i korkonkurranse, på cd (1999, folkens!) og til og med til glasskunst! Lite visste vi at den felles stemmen vi fant, kunne ha så mye å si for hvem vi er blitt i dag.

Når så mange går sammen om å lage én lyd, er en nødt til å lytte – og gjør en det, blir en ikke bare en bedre sanger. Jeg tar sjansen, og sier at en også blir et bedre menneske, som dermed får venner av ypperste klasse. Det aller beste med å ha disse damene som sitt viktigste Follo-minne, er at så mange av oss, 15 år etter, fortsetter å lage nye minner sammen. At den stemmen lever videre. Anja Løkling

Jeg tror faktisk det er enda viktigere å velge folkehøgskole nå, enn det var da jeg selv gjorde det. For i et samfunn der prestasjon, individ og selvrealisering står stadig mer i fokus, kan folkehøgskolen tilby en sjelden kontrast som ikke bør undervurderes. Omfavner du felleskapet du er så privilegert å få være en del av her, skjønner du at vennskap kommer i uendelig mange former, og at du er like viktig som alle andre, hverken mer eller mindre. Dette felleskapet strekker seg ofte utover den ene klassen og skolens grenser. Møter jeg en totalt fremmed som også har gått på folkehøgskole, vet vi begge umiddelbart at vi har vært igjennom noe av det samme. Vi husker suget i magen første skoledag, vi husker de unike vennskapene vi dannet, og tryggheten og friheten som gikk hånd i hånd. Ikke minst husker vi siste skoledag, og den overveldende sorgen som tok oss fullstendig på senga.

For meg var året på Follo året jeg ikke ville vært foruten. Det var året jeg flyttet hjemmefra for første gang. Det var året jeg lærte mer om meg selv enn jeg som 19-åring trodde var mulig. Det var året jeg oppdaget at også jeg kan høre til. Det var året jeg hadde en lærer som så meg. Det var året jeg møtte mennesker uten å vite på forhånd hvor de hørte hjemme på den sosiale, kulturelle, religiøse eller økonomiske skalaen. Det var året jeg skjønte at felleskapet trumfer individet. Det var året jeg fikk venner for livet.

Anja Elise Heimland Løkling