Vokallinja

Les Christian Killengreens, vår linjeleders refleksjoner om 20 år med vokallinje på Follo folkehøgskole i siste nummer av Folkehøgskolen (nr 3 2016). Artikkelen finner du på side 12.

Link til bladet: Folkehøgskolen nr 3 2016. 

Du kan også lese teksten til artikkelen nedenfor.

Noen tanker og erfaringer etter 20 år med en vokallinje Christian K

Av Christian Killengreen

Vokallinjen ved Follo folkehøgskole ble opprettet i 1995. Den har dermed rundet 20 år. Vi kalte den «Kor og vokal» i mange år. Etter en del år ble linja omdøpt til «Vokal».

Mange mente dette nye navnet ville fenge i større grad. En fare var det imidlertid at dette kunne skape mindre rom for kor- og ensemblevirksomheten på linja. Solistfokuset ble jo forsterket, i og med at ensemblefokuset, som følge av at dette utgjorde en del av det opprinnelige linjenavnet, var blitt fjernet. De musikalske fellesopplevelsene måtte likevel ikke bli færre som følge av dette. Linjekonseptet måtte fremdeles basere seg på fellesskapet, på det som utgjorde selve «samklangen» mellom menneskene på linja.

Allikevel kan det fastslås med en gang: Det å balansere disse to hensynene i forhold til hverandre, solistrollen contra det å være en del av et ensemble, har representert en markant utfordring i forhold til driften av linja gjennom årene, ikke minst etter navnebyttet. Elevene vil naturligvis helst vise seg frem som solister, når de har talent for dette. Ensemblesang kan av enkelte nesten bare bli oppfattet som et unødvendig onde. Oppmerksomheten man kan innkassere som solist frister gjerne mer enn den man får som del av et ensemble. Således kan solistfokuset gi næring til regelrett navlebeskuelse. Viktig er det samtidig å understreke at solistfokuset naturligvis også er det som ansporer til den, i mange tilfeller, helt avgjørende egeninnsatsen hos hver enkelt. Utfordringen blir derfor å legge opp løpet slik at den enkelte elev blir verdsatt og stimulert både på et individuelt og på et gruppemusikalsk plan. Musikk skulle jo by på rikelige muligheter for stimulans av begge disse sider. Når året er omme hersker det likevel alltid en usikkerhet rundt spørsmålet om alle fikk mange nok solistutfordringer. Ble dette klokt nok vektet? En trøst er det at solistfokuset gradvis avtar gjennom skoleåret samtidig som de musikalske fellesopplevelsene øker i viktighet for mange av elevene.

«Jo mer man har å gjøre, jo mer får man gjort», pleier jeg å si til mine elever. Det er min forførende resept jeg foreskriver for dem allerede i starten av skoleløpet. Da innbiller jeg meg at jeg har åpnet noen dører for timeplanen som snart etter foreligger. Mitt «knep» er altså å legge noen føringer på det faglige forløpet, som de senere skal konfronteres med. Et dilemma jeg ofte synes jeg møter på i vårt skoleslag, er nemlig knyttet til valget om når jeg bør spille på elevenes banehalvdel og når og i hvilken utstrekning jeg kan (eller kanskje bør) spille på min egen. «Elevene skal jo ikke bare være lydige instrumenter for lærernes egne, kunstneriske ambisjoner. Skoleåret tilhører da oss», kan jeg høre enkelte si. «Nå er det vi som skal i aksjon. Videregående-tiden er over. Nå er det vår tur til å få prøvd oss!» Med dette som bakteppe er det slett ikke risikofritt å legge inn for sterke manipulative grep for også å få elevene med på det som er lærerens ønsker med elevene gjennom skoleåret.

Sist høst var planene på vokallinja særlig vidløftige. Elevene skulle lære seg både den store C-moll messen av Mozart og musikalen «Evita» i løpet av ca. 3 måneder. Mange vil mene at dette grenser til ren rovdrift. Jeg tenkte det samme underveis, men vet ikke hva jeg skal si i ettertid. Jeg spurte elevene etter endt semester om de syntes vi hadde hatt for mye å gjøre. To av dem svarte ja. Resten nei. Passe, var svaret. Lysten til å fore dem med mest mulig musikk før de forlater åstedet kan virkelig forlede og bli for stor. I tillegg knytter det seg alltid en pris til det å drive frem slike store verk. Erfaringen med tilsvarende innøvings- og konsertopplevelser fra min egen ungdomstid, tente imidlertid den gangen en ild jeg siden har gjort lite for å slukke. Den lar seg kanskje heller ikke slukke. Store verkers formende og foredlende kraft var nemlig ikke til å ta feil av. Disse tidlige opplevelsene har derfor blitt stående for meg som en slags ledestjerne, til både gunst og til besvær for mine egne elever i alle år siden.

Et innøvingsløp er en temmelig lærerstyrt undervisningssituasjon. Det blir vanskelig å hevde noe annet. At man nå også kan synge inn passasjer for elevene på mobilene deres, hvilket gir dem anledning til å få arbeidet med stoffet på egenhånd, rokker ikke så mye ved dette faktum. Hvordan blir så individualiteten ivaretatt når slike innøvingsløp tvinger elevene mot mål med omtrent like store muligheter for avvik som trikken har i forhold til sine egne spor? Jeg stiller meg ofte spørsmålet. Hvor viktig er det dessuten at unge mennesker får med seg slike store verk på sin egen vei videre? Koster det for mye av anstrengelser og tid å jobbe inn slikt stoff? Og hvor mye skal elevenes individualitet og muligheter for selv å kunne bestemme hva vi skal gjøre på linja, få styre linjeforløpet? Når vi gjør slike store verk, må nemlig alt av avtaler med eksterne musikere og sangere, samt konsertsteder, være gjort på forhånd, før elevene kommer. De får dermed ikke blitt med på denne delen av beslutningsprosessen. De kommer til et dekket bord riktignok, men det fanger. De blir dermed stilt overfor det ganske håpløse valget: «Take it or leave it!» Og da kan man jammen spørre seg: Kan dette kalles god folkehøgskole?

To uttalelser fra to sentrale personer i folkehøgskolelandskapet kan være verdt å minnes: Gunnar Fagerås sa en gang til oss at han syntes de beste timene han hadde fått til med sine elever oppsto når han gikk ganske tomhendt inn i timen, kanskje bare med noen vage ideer om hvordan timen skulle forløpe. Da skjedde det noe der og da som både var ekte og spontant. Da ble det liv i dialogen. Da ble alle likestilt. Øyeblikket rådet og magiske ting skjedde. Olav Akerlie mente at noe av hovedmålet med et folkehøgskoleår måtte være å få elevene til å løfte blikket opp fra sin egen navle. Jeg har hatt begges uttalelser sterkt med meg i alle år og tror at det må være dialogens vilkår som ofte vil avgjøre om man lykkes på disse områdene som her berøres eller ikke. I dialogen formes ikke bare kontakten, men også selve kontrakten. Utfallet av den legger vilkår for modningen. Hvorvidt man skulle stå i et fagforløp som blir som et pedagogisk trikkespor å regne, vil trolig da kunne bli av underordnet betydning. Ens språk og ens grunnleggende elev-syn er det som sannsynligvis mye heller vil avgjøre om en lykkes med prosjektene eller ei. I alle fall er det dette jeg selv sitter igjen med av erfaring etter samtaler jeg har hatt med elever i avgjørende øyeblikk, der prosjekter har vippet mellom kollaps og fullendelse.

Målene disiplinerer og gjør som kjent mange diskusjoner unødvendige. Lite slår en skikkelig «deadline». En slik prosess kan imidlertid også oppleves som en ublid reise gjennom en trakt. Når vi kommer ut står vi tilbake som ferdigpressede figurer som kanskje andre i stor grad har fått forme. Har man imidlertid evnet å gjøre stoffet til sitt eget, klart å identifisere seg med stoffet, har man også fått åpnet for en dypere modning under formingsprosessen. Jakten på opplevelser koster og må utføres med kløkt. Målet der fremme, som er å kjenne på et stort fellesmusikalsk (eller felleskunstnerisk) svev, rører krefter i oss som kan bære både langt og lenge. Dette har derfor («trakten» til tross) vokst seg frem til å bli en slags hovedmotivasjon i linjearbeidet. Et mål er det derfor at timeplanen skal inneholde i alle fall ett stort (helst klassisk!) fellesprosjekt på linja hvert skoleår. Ensemblesang blir derfor også særlig vektlagt som en viktig del av linjearbeidet. Dialogen må man samtidig aldri tape av syne. Den må det hegnes om så godt som mulig. Nøkkelen til forståelsen av hvilken rolle hver enkelt representerer i en musikalsk vev, stor eller liten, ligger der og bare der.

Elevene får synge en god del solistisk også. La det være sagt. Vi har noe vi kaller stjernekamp som egentlig først og fremst er et sjangerstudium for elevene. Stjernene jakter vi på, men selve kampen har vi droppet. Vi lager sjangerkonserter der medelever inviteres som tilhørere. Soloutfordringene der får veid opp for mye av fellesstoffet vi ellers arbeider med.

Sangfagets store bonuspoeng er at det kan bygge og styrke menneskelige fellesskap. I de musikalske fellesmøtene er det imidlertid særlig at det menneskelige samkvem kan bli løftet til de store høyder. Da forløses krefter som gjør at sangfaget nærmest får sosialfaglige dimensjoner over seg. Først og fremst da kanskje, vil broer kunne bygges og sjeler forenes.